Imellom linjene.

Jeg liker tog. Jeg liker å sitte på toget mens det beveger seg gjevnt og stødig gjennom verden og man kan se fragmenter av livet utenfor. Jeg liker å ta toget alene om morgenen, toget er fredelig, toget er fint. Jeg liker å ta toget til og fra steder med venner, steder vi gleder oss til å komme til, steder vi helst kunne unngått å dra til. Hjem fra fine opplevelser, hjem fra dårlige kvelder. I sommer reiste jeg med tog gjennom Europa med ryggsekk. Jeg sov i minimalistiske kupeer på harde togsenger og så ut av vinduer på et Europa som suste avgårde utenfor. Det er få ting jeg finner så inspirerende som tog. Jeg har skrevet utallige sangtekster og togreiser, det er så fascinerende å tenke på hvor alle menneskene skal, hva de skal gjøre der. I den stunden man sitter på det samme toget er det som om man plutselig spiller en rolle i fremmede menneskers liv. Og de spiller en rolle i ditt liv. Jeg liker ideen om tog også. De rette strekningene, stoppene ved ulike stasjoner. Toget er som livet. Vi står på ulike stasjoner, vi skal ulike steder. Men for å komme til vår riktige destinasjon, må vi alle sammen på det samme toget. Det er litt fint. Jeg tenker antageligvis unødvendig mye der jeg står på perrongen og venter. Men jeg syns det er bra brukt ventetid. I perioden man bare venter på å komme seg videre, til neste stasjon, er det ikke så mye annet å ta seg til enn å se på mennesker, og tenke. Jeg utforsker mitt eget hode. Mennesker går og mennesker kommer. Togskinnene er linjer i alle menneskers liv. Jeg tenker imellom linjene.